ProZ.com translation contests »
Fourth ProZ.com Translation Contest: "Raising children" » English to Norwegian » Entry by GB Translati (X)

Source text in English

Translation by GB Translati (X) (#1837)

When my wife told me she was pregnant, I got that stomach-churning sensation that hits you on a plunging roller coaster. I was excited, yes, but... oh my God. Parenting was for, well, parents.

So here I stand, bug-eyed and sweating buckets like some poorly-drawn cartoon character, the question marks floating in the air around my head while I try to prepare myself for the complete care and responsibility of another living being besides my cat. I'm responsible for making sure this little human doesn't grow up and turn into a complete monster. If the child turns out a social moron-- my fault. If the babe can't find Luxembourg on the map, blame me for not providing a better education. They'll need therapy, and of course that will be on my head too. So many opportunities for wrong turns!

I remember the day my father sat me down and awkwardly told me about the birds and the bees; it was perhaps the most excruciating and embarrassing half hour of both our lives. I can't do that to another human being.

Maybe I'm getting a little ahead of myself here. I can do this, I say; I'll be a great father. My child will be reared a well-rounded, educated, upstanding citizen of the world, and he or she won't hate me.

And then I imagine the baby, still safe within the confines of my wife's belly, suddenly opening an alarmed eye as the thought enters his or her mind: "What if my dad just can't hack it?
Når kona mi fortalte meg hun var gravid, fikk jeg den mage-sug sensasjonen som du får i en stupende berg-og-dal bane. Jeg var glad og giret, ja, men... herregud. Det å være foreldre var for, vel, foreldre.

Så her står jeg, med store ugle-øyner og svetter i bøttevis som en dårlig-skissert tegneserie figur. Spørsmålstegnet svever i lufta rundt hodet på meg mens jeg forsøker å forberede meg til fullt ansvar og omsorg for et annet levende vesen bortsett fra katten min. Jeg er ansvarlig for at dette lille menneske ikke vokser opp og ender opp som et fullstendig monster. Dersom barnet viser seg for å bli sosialt tilbakestående -- my skyld. Viss snuppa ikke kan finne Luxemburg på kartet, skyld på meg for å ikke ha sørget for bedre utdannelse. De vil trenge terapi, og dette vil selvsagt vil være på mitt hodet også. Så mange muligheter for at ting kan gå galt!

Jeg husker den dagen faren min satte meg ned for en prat og på en klønete måte fortalte meg om blomsten og bien; det var kanskje de mest uutholdelige og pinlige en og en halv timene av livene våre. Jeg kan ikke gjøre det til et annet menneske.

Kanskje jeg tar i litt for hardt her. Jeg kan gjøre dette, jeg sier; jeg vil bli en fantastisk far. Mitt barn vil bli oppfostret som et allsidig, utdannet, nobel verdensborger, og han eller hun vil ikke hate meg.

Men så fantaserer jeg om at barnet som ligger fortsatt trygt i magen til kona mi, åpner opp et skremt øye i det tanken streifer han eller hennne: "Hva om faren min bare ikke takler dette?"