ProZ.com translation contests »
Fourth ProZ.com Translation Contest: "Raising children" » English to Norwegian » Entry by Hilde Granlund

Source text in English

Translation by Hilde Granlund (#1276)

When my wife told me she was pregnant, I got that stomach-churning sensation that hits you on a plunging roller coaster. I was excited, yes, but... oh my God. Parenting was for, well, parents.

So here I stand, bug-eyed and sweating buckets like some poorly-drawn cartoon character, the question marks floating in the air around my head while I try to prepare myself for the complete care and responsibility of another living being besides my cat. I'm responsible for making sure this little human doesn't grow up and turn into a complete monster. If the child turns out a social moron-- my fault. If the babe can't find Luxembourg on the map, blame me for not providing a better education. They'll need therapy, and of course that will be on my head too. So many opportunities for wrong turns!

I remember the day my father sat me down and awkwardly told me about the birds and the bees; it was perhaps the most excruciating and embarrassing half hour of both our lives. I can't do that to another human being.

Maybe I'm getting a little ahead of myself here. I can do this, I say; I'll be a great father. My child will be reared a well-rounded, educated, upstanding citizen of the world, and he or she won't hate me.

And then I imagine the baby, still safe within the confines of my wife's belly, suddenly opening an alarmed eye as the thought enters his or her mind: "What if my dad just can't hack it?
Da min kone fortalte meg at hun var gravid, fikk jeg den samme synkende fornemmelsen i magen som du får i berg-og-dalbanen akkurat i det den stuper utfor. Jeg var stolt, ja, men.....Herregud.
Å være foreldre er noe som, vel, foreldre driver med.

Så her står jeg, med bulende øyne og svetten haglende som på en dårlig tegneseriefigur. Spørsmålstegnene svirrer rundt hodet på meg mens jeg forsøker å forberede meg på fullstendig stell og ansvar for et annet levende vesen, i tillegg til katta. Jeg er ansvarlig for at dette lille mennesket ikke vokser opp til et monster. Hvis ungen blir et sosialt null - min feil. Hvis babyen ikke kan finne Luxemburg på kartet - skyld på meg som ikke har sørget for bedre utdannelse. De trenger terapi, og det er selvsagt også min skyld. Så mange muligheter for å trå feil!

Jeg husker den dagen min far satte seg ned og stotrende fortalte meg om biene og blomstene. Det var kanskje den verste og pinligste halvtimen i livet for oss begge. Jeg kan ikke gjøre noe slikt mot et annet menneske.

Kanskje jeg tar sorgene litt på forskudd her. Jeg klarer dette, sier jeg til meg selv; jeg blir en flott pappa. Barnet mitt vil bli oppdratt til en harmonisk, velutdannet, solid verdensborger, og han eller hun kommer ikke til å hate meg.

Og så ser jeg for meg babyen, fortsatt trygt i min kones mage, som plutselig åpner et forskrekket øye i det den plutselig tenker: "Hva om pappa'n min bare ikke fikser det?"