Winning entries could not be determined in this language pair.There were 2 entries submitted in this pair during the submission phase. Not enough entries were submitted for this pair to advance to the finals round, and it was therefore not possible to determine a winner.Competition in this pair is now closed. |
Neste dag var bryllupet. Under vielsen hørte man bruden gråte. Det var som om hun ante hvilken trist skjebne hun skulle få, mens brudgommen, herr Peter Salomon Curius, så seg rundt og smilte selvsikkert og hånlig. Saken var at det ikke fantes en skapning på Guds jord som han ikke ville føle seg overlegen. Da bryllupsmåltidet var over, ble Engelhart sendt ut sammen med de andre barna. Bak huset var det en deilig hage full av eple- og kirsebærtrær. Med en uklar trang til å vekke oppmerksomhet, gikk Engelhart bort fra de andre og skred frem og tilbake innerst i hagen, slik han hadde sett voksne gjøre. Det han ubevisst hadde villet oppnå, skjedde da også. Den yngste kusinen fulgte etter ham, stilte seg opp overfor ham og så på ham med mørke, glitrende øyne uten å si et ord. Etter en stund spurte Engelhart hva hun het. Han hadde vel hørt navnet hennes noen ganger, men hadde egentlig aldri oppfattet det. Hun het Esmeralda etter onkel Michaels kone i Wien, og de kalte henne Esmee. Dette vekket igjen Engelharts stikkende sjalusi, og han begynte å fortelle skrytehistorier. Han fikk ånden over seg og løy så han til slutt sto der og var maktesløs overfor sitt eget snakk, og Esmee, som hadde sett forundret på ham, løp fra ham mens hun lo spydig. På denne tiden bestemte foreldrene hans seg for å sende ham til en forberedelsesklasse ledet av en gammel lærer ved navn Herschkamm, enda det var et år før han nådde skolepliktig alder. Herr Ratgeber var overbevist om at Engelhart var svært begavet, og hadde store forventninger til fremtiden hans. Han var utålmodig etter å se gutten tre inn i livets sirkel og drikke fra visdommens kilde. Han tenkte på sin egen ungdom som hadde vært så full av forsakelser og besvær. I de første årene av ekteskapet sitt elsket han fremdeles innholdsrike samtaler og gode bøker, og han bevarte en svermerisk respekt for alt det han av intellektuelle årsaker måtte gi avkall på og omstendighetene ikke tillot. | Entry #16162 — Discuss 0 — Variant: Bokmål
|
Etter at bryllupsmåltidet var over, ble Engelhart, sammen med de andre barna, sendt ut av huset. Det var en deilig hage bak huset, full av eple- og kirsebærtrær. Drevet av en dump følelse av å ville være oppfallende, skilte Engelhart seg fra resten av selskapet og skred fram og tilbake inne i hagen med en gangart som var hermet etter de voksne. Det som han ubevisst foresvevde seg med dette, skjedde: den yngste kusinen fulgte ham, stilte seg overfor han og betraktet ham taus med sine dunkle øyne. En stund etterpå, spurte Engelhart hva hun het, som han sikkert hadde hørt flere ganger, men ikke helt forstått. Hun het Esmeralda, etter kona til onkelen Michael i Wien, og hun ble kalt Ermes. Denne omstendigheten vekte igjen Engelharts kriblende skinnsyke, og han begynte å skryte. Løgnaktigheten overmannet han, og til slutt var han maktløs overfor sitt eget vanvittige snakk, og Ermes som hadde stirret på han med forundring, løp vekk med en hånlatter. Ved denne tiden besluttet Engelharts foreldre å sende han i en forberedelsesklasse som ble ledet av en gammel lærer som het Herschkamm, selv om han enda hadde et års tid til den pliktige skolegangen. Herr Ratgeber, som hadde høye meninger om Engelharts begavelse og som hadde store forventninger til hans framtid, var utålmodig etter å se han inntre i en livskrets hvor han kunne drikke av kunnskapens kilde. Han tenkte på sin egen møysommelige ungdom, full av savn. Enda under de første årene av sitt ekeskap, var han glad i innholdsrike samtaler og gode bøker og beholdt sin svermeriske aktelse for alt som lå utenfor hans åndelige horisont og som ble ham uoppnåelig på grunn av ytre omstendigheter. | Entry #22142 — Discuss 0 — Variant: Not specified
|